AkvaTotal AS skal industriellt framstille råvarer til mat og fôrproduksjon.

Norges næringsrike fjorder og havområder har et stort potensiale til å dyrke lavtrofiske organismer som tare, sekkedyr og blåskjell. Dette danner igjen grunnlag for en nær sagt utømmelig kilde for biomasse som kan brukes til fôr og mat til dyr og mennesker.

Hovedutfordringen er effektiv dyrking og høsting samt få det økonomisk bærekraftig.

Frem til nå har det ikke vært utstyr og prosesser tilgjengelig for å kunne gjøre dette industrielt. Vi i AkvaTotal har holdt på i 5 år med å utvikle og teste teknologien som vil gjøre dette mulig.

Vi vil i første fase fremstille 100% naturlige og bærekraftige ingredienser til dyrefôr, uten noen former for kunstige tilsetningsmidler. Fôret skal produseres lokalt- altså ikke noe importert fiskemel, palmeolje, raps eller soya i fôrråstoffet vårt med utelukkende marint opphav.
I tillegg arbeider vi med et konsept for å videreutvikle prosessene for å tilpasse produksjon mot protein fra insekter.

Vårt konsept er fremtidsrettet, og vil på sikt danne grunnlag for mange nye arbeidsplasser i hele landet.

Detaljer konsept:

Hva er status i verden rundt matproduksjon?

Hva er status i verden rundt matproduksjon?

I følge FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) viser tall fra 2011 at dyrkbart landareal utgjør ca. 38% av landarealet på jorda. (Norge 4,3%). I 2011 var vi ca 7 millarder mennesker på jorden, i 2050 forventes det at vi er ca. 9,8 milliarder. Tilgjengelig dyrkbart landareal går ned- vi har faktisk mistet 30% i de siste 40 årene. Dette skyldes i all hovedsak menneskelig overforbruk av ressurser. Havet dekker 71% av jordens overflate, men vi henter bare mellom 2-4% av maten derfra.

Det er helt åpenbart hva vi må gjøre! Vi må dyrke og høste havet på en smartere måte en tidligere, og vi må hente råstoffet vårt nede i næringskjeden.

Hva er hovedutfordringene med dette konseptet?

Hva løser man?

Hva er lavtrofisk biomasse?

Tare

Tang & Tare:

I Norge alene finnes det 480 identifiserte tang- og tarearter:
205 røde
175 brune
100 grønne

Tang og tare omfatter i dagligtale alle større havalger. I snevrere betydning menes med tang og tare flerårige brunalger, henholdsvis innen ordenene Fucales og Laminariales. Tang er arter som særlig er knyttet til fjæresonen mens tare vokser dypere.
De viktigste tangartene er spiraltang, blæretang, sagtang, sauetang, grisetang, skulpetang og knapptang. Siden slutten av 1980-tallet har en japansk tangart, japansk drivtang, kommet inn i norsk algeflora. Betegnelsen tang brukes også om enkelte store rødalger.
Navnet tare brukes om de store brunalgene som har en flerårig stilk (stipes) og en ettårig bladaktig del (lamina). De vanligste er stortare, fingertare og sukkertare.
Av tareartene utgjør stortare hovedmassen og danner, der det er fjellbunn, en tareskog langs det meste av kysten, fra ca. 1 m dyp og ned til 20–30 m dyp med størst mengde i 5–10 m dyp. Tarevoller som dannes på stranden etter storm, består hovedsakelig av stortare.

Bruk:
I uminnelige tider har tang og tare vært brukt som fôrtilskudd til husdyr. Navn som butare, kutare, sauetang, grisetang osv. vitner om det. Algene ble ofte kokt sammen med fisk og fiskeavfall.
Verdien av tang og tare som fôr skyldes i første rekke det store innholdet av forskjellige vitaminer, mineraler og sporstoffer som sikkert har reddet mange husdyr fra mangelsykdommer. I Norge produseres det tangmel og tangekstrakter av ca. 30 000 tonn grisetang per år. På 1700- og 1800-tallet ble store mengder tang og tare brent langs kysten, og asken ble brukt til utvinning av soda til glassfabrikasjon. Senere ble jod utvunnet av tangasken, og det var flere jodfabrikker i Norge. Enkelte år ble det eksportert opptil 6000 tonn aske, hvilket svarte til mer enn 100 000 tonn fersk tare. Tarebrenningen la en sur røyk over kystdistriktene og skapte en skarp diskusjon om dens skadelige virkninger, inntil den opphørte i 1930-årene etter at andre jodkilder var oppdaget. I det samme tidsrommet ble det etterhvert klart at de organiske innholdsstoffene i tang og tare, først og fremst alginat, kan utnyttes. År om annet høstes 160 000 tonn stortare ved taretråling i Norge (2004) og som i sin helhet benyttes av alginatindustrien. Den norske alginatindustrien er blant de største i verden.
Tang og tare brukes også som mat, særlig i Øst-Asia, der tang og tare dyrkes i stor skala. Viktigst er arter i tareslektene Laminaria og Undaria, samt rødalgeslekten Porphyra. I de senere år er slik bruk blitt vanligere også i vestlige land.

De mest aktuelle makroalgene for norske forhold er:
Sukkertare (Saccharina latissima).
Butare (Alaria esculenta).
Fingertare (Laminaria digitata).

Litt mer info,
http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark5.pdf
http://www.niva.no/ti-raske-om-sukkertare

Blåskjell

Blåskjell:

Latinsk navn: Mytilus edulis
Familie: Mytilidae
Levetid: 20 år eller mer
Størrelse: Opp til 10 cm lengde
Leveområde: Lever hovedsakelig i tidevannsonen festet til stein eller annet fast underlag med sterke, elastiske byssustråder. Blåskjell er utbredt i hele nordlige Atlanterhavet, langs hele norskekysten

Gytetid: Gyter hovedsakelig i sommerhalvåret
Føde: Planteplankton, dyreplankton, bakterier, andre mikroorganismer og dødt organisk materiale

Hos oss er blåskjell utbredt langs hele kysten. De største forekomstene finnes nord til Trondheimsfjorden, i beskyttede områder og i fjordstrøk med påvirkning av brakkvann.Planteplankton, dyreplankton, bakterier, andre mikroorganismer og dødt organisk materialeVårt blåskjell er i Europa utbredt fra Nord-Spania i sør til Kvitsjøen i nord. Arten er nylig også funnet på Svalbard, og det er stilt spørsmål om dette er et resultat av endring i klima.Blåskjellet er festet med byssustråder til hardbunn, og forekommer ofte i stort antall i tidevannssonen. Det finnes ofte også under tidevannssonen. Skjellet dominerer mange steder, både i antall og produksjon, bunnfaunaen i kyst og fjordstrøk.Det er i produktive områder rapportert tettheter på flere tusen blåskjell per kvadratmeter, og produksjonen er sammenlignbar med høyproduktive systemer som regnskog og tareskog.Blåskjellets høye toleranse for ekstreme miljøforhold (temperatur, saltholdighet og tørrlegging) gjør at det også kan trives på andre dyp og i områder hvor det naturlig ikke forekommer. Den naturlige utbredelsen i dypet er typisk regulert av biologiske faktorer, som predasjon og konkurranse.Eksempler på rovdyr (predatorer) som begrenser utbredelsen under tidevannsbeltet er sjøstjerner, krabbe og snegl. I fjordene kan man få bunnslåing på samlere helt ned på 15–20 meters dyp, mens det ved kysten er betydelig grunnere bunnslåing, ofte bare et par meter eller grunnere.Totalt i verden dyrkes det 1,5–2 millioner tonn blåskjell årlig, og en tredjedel av denne produksjonen skjer i Europa. I Norge er blåskjellnæringen fortsatt i en utviklingsfase, men betydelige utfordringer må løses før denne næringen blir økonomisk bærekraftig, til tross for at vi produksjonsmessig har det største potensialet i Europa.

Kilde: Havforskningsinstituttet (http://www.imr.no/temasider/skjell/blaskjell/nb-no)
Andre sider/linker om blåskjell:
https://snl.no/bl%C3%A5skjell
https://snl.no/skalldyroppdrett
https://www.leroyseafood.com/no/Forbruker/Om-Leroy/Nyheter/ocean-forest/
https://www.nifes.no/wp-content/uploads/2014/05/Overv%C3%
A5kningsrapport_for_skjell_%C3%A5rsrapport_2004.pdf
http://musselfeed.com/
https://sysla.no/fisk/slik-kan-norge-kan-bli-en-stormakt-i-baerekraftig-og-ekstremt-effektiv-matproduksjon/

Tunikater/sekkedyr

Kappedyr/sekkedyr/ Tunikater:

Salper (Thaliacea)
Vitenskapelig(e)navn: Tunicata
Giribet et al., 2000

Norsk(e) navn: kappedyr,sjøpunger,sekkedyr,tunikater
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Antall arter: 1600
Habitat: havbunn, fjæra og de frie vannmasser
Utbredelse: alle verdenshav
Delgrupper:
appendikularier
salper
sjøpunger
Sorberacea
Særtrekk

Kappedyrene (tunikater) er en underrekke av ryggstrengdyrenes rekke, men sammenlignet med andre ryggstrengdyr er dens genom lite og ser ut til å ha vært gjenstand for en omfattende reduksjon. Alle er marine. Sjøpunger (også kalt sekkdyr) er en artsrik gruppe av kappedyr som er meget vanlig langs norskekysten. Enkelte avvikende former som den rovlevende Megalodicopia hians har et meget karakteristisk utseende.

Diett:
De fleste livnærer seg som filterspisere og lever av mikroplankton som de filtrerer ut av vannet. Vannet som tas inn gjennom munnen og føres ut av kroppen gjennom hver sin åpningsmekanisme, en type trakt som kalles sifoner. Vannstrømmen blir opprettholdt av flimmerhår som slår kontinuerlig, men vannet kan også støtes ut av hulrommet via plutselige muskelsammentrekninger. [[Maten fanges opp i gjellene og partikler fester seg i et meget finmasket nett av slim som sklir langs gjellebuene etterhvert som det produseres av spesialiserte celler, og føres til slutt inn i fordøyelseskanalen, der både nettet og fangsten fordøyes. Dette nettet utgjør et slags vedvarende bånd av slim som et slags samlebånd.[1]

Enkelte krepsdyr har spesialisert seg som snyltere i kappedyr, der de forsyner seg av slimnettet før det trekkes inn i den rettmessige eierens fordøyelsessystem.

Stamform:
Ifølge en teori hadde deuterostomienes felles forfedre en segmentert kropp og gjellespalter. Én gren førte til pigghudene og hemichordatene, og den andre til ryggstrengdyrene. Blant ryggstrengdyrene hadde stamformen en todelt kropp (som kanskje går helt tilbake til de første deuterostomier):

En fremre enhet mistet segmenteringen og inneholdt innvoller og andre indre organer, foruten gjelleplater, munn og glatt muskulatur.

En bakre enhet, halen, fungerte som bevegelsesorgan og inneholdt ryggstreng, det meste av nervesystemet, stripet og kraftig muskulatur samt tydelige muskelsegmenter. En fossil gruppe kalt Vetulicolia har trolig stått denne stamformen relativt nær anatomisk.

Hos forfedrene til Notochordata (de øvrige ryggstrengdyr) har halens muskulatur gradvis omsluttet forkroppen helt med tiden. En kan si at den «posen» som utgjorde forkroppen har trukket seg inn i en kraftig utviklet hale som siden er blitt modifisert i mange ulike varianter. Denne todelingen ser man lettest om man sløyer fisk, hvor fiskesloen representerer den opprinnelige fremre del mens fileten representerer den opprinnelige bakre del.

Utviklingen gikk i motsatt retning hos kappedyrene. Her forsvant den aktive halen/bakkroppen, og den sekkelignende forkroppen ble det dominerende trekk ved dyret. En kan derfor si at kappedyrenes larveform viser hvordan kappedyrenes og Notochordatenes felles forfedre kan ha sett ut. Den virkelige stamformen har imidlertid mest sannsynlig vært en god del større og hatt segmenteringen i behold.

Nyere inndeling:
Nye forskningsresulater tyder imidlertid på at den gamle inndelingen av ryggstrengdyr, der lansettfisker og vertebrater er søstergrupper, og kappedyrene, de første som forgrenet seg fra ryggstrengdyrene, ikke er korrekt. Det kan se ut som om det er lansettfiskene som er den eldste og mest primitive gruppen, mens virveldyrenes nærmeste slektninger er kappedyrene.[2] At kappedyrene virker mer primitive, skyldes i så fall en sterk spesialisering og forenkling av anatomien. I motsetning til lansettfiskene, som har beholdt det meste av sin opprinnelige bygning, har kappedyrene hatt en langt raskere evolusjon og langt større endringer i sitt arvestoff, hvilket har resultert i det motsatte av virveldyrenes evolusjon, som har gått mot stadig mer komplekse og avanserte organismer. En fossil gruppe kalt Vetulicolia er trolig kappedyrenes nermeste slektninger og var frittsvømmende hele livet.[3]

Spørsmålet blir da hvor mye av lansettfiskenes og kappedyrenes bygning som er opprinnelig, og hva som har oppstått i ettertid. Er kappedyrenes todelte larveform en primær eller sekundær egenskap? Er den et embryologisk trekk som er beholdt og forsterket hos dem, men siden gått tapt hos både virveldyr og lansettfisker? Har virveldyrene videreutviklet trekk vi primært sett også finner hos lansettfiskene, eller er konvergent utvikling en medvirkende årsak til noen av disse likhetene? Oppdagelsen er for øyeblikket såpass ny at spørsmålene ikke kan besvares enda.

Klasser:
Kappedyrene/tunikatene deles tradisjonelt inn i følgende fire klasser:
Sjøpunger/Ascidiacea (også kalt sekkdyr)(Aplousobranchia, Phlebobranchia og Stolidobranchia). I denne klassen, den mest artsrike gruppen, er det kun på larvestadiet at vi finner en hale, ryggstreng og et hult nerverør. Dette forsvinner ved metamorfosen og kun de sekkelignende delene ved kroppen utvikles videre. Metamorfosen kan ta bare noen få timer, og larvenes oppgave er derfor utelukkende viet til oppgaven med å spre seg og finne et egnet sted å slå seg ned på, et sted de vil feste seg til underlaget og bli sittende resten av livet. De har derfor som regel ingen munn på spredningsstadiet. Flere arter danner kolonier via knoppskyting, og/eller lever i symbiose med encellete alger.

Halesekkedyr/Appendikularier(Larvacea) viser kappedyrenes mest opprinnelige bygning, og befinner seg på larvestadiet hele livet igjennom (pedomorfose). De beholder derfor halen, ryggstrengen og nerverøret hele livet. Dyrene bygger små hus av slim som de lever i, og som skiftes regelmessig.
Salper/Thaliacea er pelagiske og gjennomsiktige tønneformete kappedyr og består av ordenene Doliolida, Pyrosomida (ildpølser) og Salpida (egentlige salper). De tar seg frem gjennom vannet ved å benytte seg av jetkraft, hvor vann tas inn i én åpning og støtes ut gjennom en annen i motsatt ende. Noen benytter seg av muskelkraft, mens andre bruker cilier (flimmerhår). Åtte sirkulære muskelbånd omgir kroppen. Noe frittlevende larvestadie med hale og ryggstreng finnes ikke. Salpene har i stedet utviklet en innfløkt generasjonsveksling som varierer mellom kjønnete og ukjønnete individer. Noen arter danner kompliserte kolonier. Knoppskytingen kan resultere i lange kjeder eller mer avanserte kolonier, blant annet de imponerende og blått selvlysende ildpølsene, som produserer noe av det sterkeste lyset med organisk opphav man kjenner. Salpene kan vokse i et utrolig raskt tempo, både individuelt og i antall. Det forekommer derfor iblant masseoppblomstringer av disse geleaktige dyrene når forholdene er gunstige.
Sorberacea, en klasse bestående av dypvannsarter som livnærer seg av mindre dyr og foreløpig ikke er videre studert. De sies å mangle gjeller.

Status i Norge:
Tunicater/sekkedyr/sjøpunger har det i de senere år har vært en del fokus på. Dette fordi det b.la er en organisme med flere nye bruksområder, og en organisme som det b.la i Norge lar seg gjøre å høste i store mengder.

En av fordelene er at de kan la seg høste opptil 2 ganger pr år om man gjør det riktig, samt at de kan "dyrkes" uten krav til sollys.

Med de dype og næringsrike fjord- og havområdene rundt Norges kyst er det dermed store muligheter for å utnytte disse organismene hvis de blir utnyttet på en bærekraftig måte.
Kilde:
https://no.wikipedia.org/wiki/Kappedyr)

Soya og soyaproblematikken

Vi har næringsrike fjorder og kyst/havområder som er optimale for å drive bærekraftig akvakultur.

Dette bildet er tatt i et området på den nordvestlige delen av Askøy.

Vi har næringsrike fjorder og kyst/havområder som er optimale for å drive bærekraftig akvakultur.
Bildet er tatt i Osafjorden i indre Hardanger.

Vi har næringsrike fjorder og kyst/havområder som er optimale for å drive bærekraftig akvakultur.

KONSEPT

Detaljer konsept:

Hva er hovedutfordringene med dette konseptet?

1.Norge er et høykostnadsland.

2. All biologisk produksjon er forbundet med en risiko.

Kilde:https://no.wikipedia.org/wiki/Trofisk_nivå

Kappedyr/sekkedyr/ Tunikater:

Salper (Thaliacea)
Vitenskapelig(e)navn: Tunicata
Giribet et al., 2000

En fremre enhet mistet segmenteringen og inneholdt innvoller og andre indre organer, foruten gjelleplater, munn og glatt muskulatur.

En bakre enhet, halen, fungerte som bevegelsesorgan og inneholdt ryggstreng, det meste av nervesystemet, stripet og kraftig muskulatur samt tydelige muskelsegmenter. En fossil gruppe kalt Vetulicolia har trolig stått denne stamformen relativt nær anatomisk.

Halesekkedyr/Appendikularier(Larvacea) viser kappedyrenes mest opprinnelige bygning, og befinner seg på larvestadiet hele livet igjennom (pedomorfose). De beholder derfor halen, ryggstrengen og nerverøret hele livet. Dyrene bygger små hus av slim som de lever i, og som skiftes regelmessig.

Sorberacea, en klasse bestående av dypvannsarter som livnærer seg av mindre dyr og foreløpig ikke er videre studert. De sies å mangle gjeller.

Soya og problematikken:

Fakta om soya

Soyabønne er en ettårig, 20–60 cm høy plante i erteblomstfamilien. Omfattende produksjon av soyabønner foregår i tropiske og subtropiske strøk.

Næringsinnhold:
Produkter av soya spiller i dag en stor rolle i ernæringen. Over hele verden tas soya i bruk, og i mange land er folk avhengige av soyabønner og andre typer bønner som nøkkelkilder til ernæringen.

Vi vil med våre løsninger gjøre Norge mindre avhengig av dagens soyaimport. Vi er i kontakt med kunder som er interessert i å kjøpe våre alternative produkter som direkte kan inngå som en fôrerstatning for soya.

Vi har næringsrike fjorder og kyst/havområder som er optimale for å drive bærekraftig akvakultur.

Dette bildet er tatt i et området på den nordvestlige delen av Askøy.

KONSEPT

Detaljer konsept:

Hva er hovedutfordringene med dette konseptet?1.Norge er et høykostnadsland.

2. All biologisk produksjon er forbundet med en risiko.

Kilde:https://no.wikipedia.org/wiki/Trofisk_nivå

Kappedyr/sekkedyr/ Tunikater:Salper (Thaliacea)Vitenskapelig(e)navn: TunicataGiribet et al., 2000

En fremre enhet mistet segmenteringen og inneholdt innvoller og andre indre organer, foruten gjelleplater, munn og glatt muskulatur.

En bakre enhet, halen, fungerte som bevegelsesorgan og inneholdt ryggstreng, det meste av nervesystemet, stripet og kraftig muskulatur samt tydelige muskelsegmenter. En fossil gruppe kalt Vetulicolia har trolig stått denne stamformen relativt nær anatomisk.

Halesekkedyr/Appendikularier(Larvacea) viser kappedyrenes mest opprinnelige bygning, og befinner seg på larvestadiet hele livet igjennom (pedomorfose). De beholder derfor halen, ryggstrengen og nerverøret hele livet. Dyrene bygger små hus av slim som de lever i, og som skiftes regelmessig.

Sorberacea, en klasse bestående av dypvannsarter som livnærer seg av mindre dyr og foreløpig ikke er videre studert. De sies å mangle gjeller.

Soya og problematikken:Fakta om soya Soyabønne er en ettårig, 20–60 cm høy plante i erteblomstfamilien. Omfattende produksjon av soyabønner foregår i tropiske og subtropiske strøk.

Næringsinnhold:Produkter av soya spiller i dag en stor rolle i ernæringen. Over hele verden tas soya i bruk, og i mange land er folk avhengige av soyabønner og andre typer bønner som nøkkelkilder til ernæringen.

Vi vil med våre løsninger gjøre Norge mindre avhengig av dagens soyaimport. Vi er i kontakt med kunder som er interessert i å kjøpe våre alternative produkter som direkte kan inngå som en fôrerstatning for soya.

Vi har næringsrike fjorder og kyst/havområder som er optimale for å drive bærekraftig akvakultur.

Dette bildet er tatt i et området på den nordvestlige delen av Askøy.

Hva er hovedutfordringene med dette konseptet?

1.Norge er et høykostnadsland.

Kappedyr/sekkedyr/ Tunikater:

Salper (Thaliacea)
Vitenskapelig(e)navn: Tunicata
Giribet et al., 2000

Soya og problematikken:

Fakta om soya

Soyabønne er en ettårig, 20–60 cm høy plante i erteblomstfamilien. Omfattende produksjon av soyabønner foregår i tropiske og subtropiske strøk.

Næringsinnhold:
Produkter av soya spiller i dag en stor rolle i ernæringen. Over hele verden tas soya i bruk, og i mange land er folk avhengige av soyabønner og andre typer bønner som nøkkelkilder til ernæringen.